Spill jazz!

Det ble tap borte mot Lyn forrige helg. I en jevn kamp hvor vi hadde trykket innledningsvis og den siste halvtimen, produserte Lyn akkurat litt mer enn oss, og vi får bare leve med at de stakk av med poengene. Så kan vi selvsagt dvele ved marginer, uheldige avgjørelser fra ulike aktører og andre faktorer vi ikke helt har kontroll på, men la oss heller seg fremover. Vi fortsetter å spille fotball på Byåsen-måten. Og hva er det? Jo, det er å ta vare på ballen, holde den på bakken, kombinere bevegelser og pasningsspill slik at man nærmer seg motstanderens mål ved hjelp av flere trekk. I BKF tar vi aldri snarveien til resultater, vi bygger oss opp steg for steg - som et veletablert angrep som noen ganger ender i scoring og andre ganger renner ut i sanden. Når vi lykkes, så er det fordi vi er blitt så sinnsykt gode at vi ikke kan stoppes, og når vi mislykkes er det fordi vi ikke er helt gode nok ennå.

Men vi skal vokte oss for å bli fanatikere; noen ganger - i løpet av en kamp- skal vi også ta noen snarveier, nettopp for å vise at vi kan variere og være uforutsigbare.Men vi prøver på noe vi har tro på, en fotball som er morsom å se på, og som er morsom å spille. Og det er sinnsykt gledelig å registrere at det foregår over hele fjøla, som når en meget ung kamptropp drar til Tolga for 3.divisjons-kamp og virkelig setter opp spillkombinasjoner og tyner ferdigheten ut av beina.

Som alle lag har vi våre prinsipper, stort sett hentet fra den universelle forståelsen av fotball og servert på en seng av trøndersk fotball-lynne. Vi har ikke faste bevegelser, men ser på situasjoner som oppstår ofte og anerkjenner at de kan løses på flere måter. Hvorfor skribler jeg om dette? Jo, fordi at jeg hadde lyst til å understreke det. Fordi vi tror at dette er rammeverket hvor spillerne utvikler ferdighetene sine, både som individuelle utøvere og som del av et kollektiv. Der hvor vi elsker å vinne, men hvor det å vinne skal være et resultat av at vi lykkes med en fotball som stiller krav til våre tekniske og taktiske ferdigheter.

Vi har ikke tenkt å pole oss til et opprykk, vi har tenkt å spille oss til fremgang. Kall oss romantikere, kall oss naive, men det er i alle fall morsomt å både være en del av og å se på. Hvis fotballag hadde blitt assosiert med musikksjangre, skal vi være jazzmusikere. Akkordene er vedtatt, men hele bandet får lov til å improvisere.

Vi er klare til å ta imot Fart. Alle disse glorifiserende ordene har null verdi om vi ikke anerkjenner at ethvert hus har en kjeller. I kjelleren ligger det duellstyrke, løpskraft, vilje og råskap. Skal vi slå Fart må vi i kjelleren og hente opp dette. Da er fundamentet på plass for å være fotball-romantiker.

Vel møtt!

PS! Det gikk opp for meg at ikke alle hus har kjeller, så det var et sinnsykt dårlig bilde....... men det bærer poenget- vårt hus har i alle fall kjeller.