Drivkraften; å være eller å oppnå?

Jeg ble plutselig angrepet av noen tanker om fotballens drivkraft, selvsagt med subjektivt perspektiv og totalt blottet for teoretisk bakgrunn. Grobunn for disse tankene dannes av det som nå skjer i toppfotballen på damesiden; at lag tilbys plasser på et nivå over der de opprinnelig var tiltenkt å spille sesongen 2013. Den vante leser lukter kanskje et storoppgjør mot diverse klubber rundt i vårt langstrakte land, men det kommer altså ikke. Jeg kan konkludere først som sist: norsk kvinnefotball og NFF er havnet i en situasjon hvor vi skal være glade for at Medkila takker ja til Kattems plass i Toppserien, og at Voss er positive til et nytt år i 1.divisjon på tross av at de endte sist i fjor. Likevel er det noen tankekors ved disse valgene.

Uten å fremstå som kvinnefotballhistoriker med mellomfagsgrad i mangel på suksess, har jeg lyst til å nevne Linderud-Grei i denne sammenheng. I 2010 var de nyopprykket i Toppserien, og gikk til verket med et ungt og urutinert lag. Sesongen endte med 3 seire og 4 uavgjort, til sammen 13 poeng og nedrykk. 1 poeng skilte opp til Kattem på sikker plass, og i så måte var dette en mye bedre innsats enn de fleste nyopprykkede lag har klart i Toppserien de siste årene. Når Donn så gikk konkurs, etter en drift som ikke kan beskrives som annet enn økonomisk doping for å heve det sportslige nivået, fikk LGT tilbud om å beholde plassen i eliten. Jeg skal ikke si noe som helst om klubben tok et rett eller galt valg den gang, men året etter endte med 1 poeng, -80 i målforskjell og direkte nedrykk. I dragsuget av den dårlige starten på sesongen sparket klubben hovedtrener Glenn Kleven allerede i slutten av mai, i håp om å snu trenden. Ingen av disse valgene førte LGT noe nærmere målsettingen om å etablere seg i Toppserien. I 2012 tok LGT 27 poeng i 1.divisjon, med 13 minusmål og 8.plass. Det var 22 poeng opp til Medkila på kvallikplassen. Utvikling?

Jeg innser at det er flust med faktorer som har spilt inn i denne historien, men jeg er uansett sikker på at den inneholder noen valg Lyn Fotball er mest fornøyd med i dag. De er nyopprykket til 1.divisjon, med Glenn Kleven som trener, og jobber langsiktig med å bygge det de kaller en ”hel klubb”.

At et lag nå skyves opp i Toppserien utløser en ledig plass i 1.divisjon. Når også Sola nå har kastet kortene og trukket laget sitt betyr det at det ligger an til å være to ”ledige” plasser i divisjonen, uten at begge disse nødvendigvis fylles. Altas samarbeidsplaner ser ut til å være lagt på is, og det siste vi hørte derifra var at de lå an til å måtte trekke 2.divisjonslaget. Det betyr at Voss står for tur. På 22 kamper i fjor tok de 7 poeng, og endte dermed klart sist i 1.divisjon. Signalene derifra tyder på at man har tro på at 2013-utgaven av laget er bedre enn fjorårets, og at de denne sesongen er klare for 1.divisjonsspill. Vet vi at både den kollektive og individuelle utviklingen vil ha bedre av en ny 1.divisjonssesong med lave suksesskriterier, enn en suksessesong i 2.divisjon med gode resultater og positive opplevelser? Svaret gir seg selv; det er umulig å si for en utenforstående.

Og når Medkila ser lyst på å hoppe inn i Toppserien -de var tross alt i kvalliken i fjor- er det lov å stille seg spørsmålet; blir de bedre av det? Kanskje er det lettere å utøve idretten både som leder, trener og spiller med Toppserierammer enn med 1.divisjonsrammer, og at dette er et helt korrekt steg for klubben. Men spørsmålet er interessant. Fart ser ut til å ha erfart nok i fjor til å ikke ønske å gi Topperien en ny sjanse.

Hva har så dette med oss i Byåsen Kvinnefotball å gjøre? Allerede i oktober fikk vi en forespørsel om å utrede muligheten for å ta toppseriespill inn i klubbens portefølje. En grundig prosess endte i at vi takket nei til denne muligheten. Det er ingen hemmelighet at det ble bedt om en revurdering nå i januar, når Kattems problemer tårnet seg opp. Våre argumenter gikk på momenter som lojalitet til egne utøvere, modenhet i organisasjonen, økonomiske krav og menneskelige ressurser. I dag ser jeg at jeg personlig sitter igjen med argument som overgår alle disse; drivkraften. Hvorfor driver vi med fotball? Er det for å være i en posisjon, eller å komme i en posisjon? Jeg er overbevist om at drivkraften står sterkest der man har oppnådd sin posisjon gjennom hardt arbeid og gode resultater. Engasjementet er større hos klubben som rykket opp enn hos klubben som rykket ned men ble reddet av byråkratiet. Nå pekes det på selvtillit tenker dere kanskje, og tar delvis feil. Jeg snakker om den kollektive selvbevisstheten i ei gruppe. Alle utøvere har en følelse av hvor man hører hjemme på rangstigen, og den følelsen forbedres kun av en ting: sportslig suksess. Som alle andre stiger er rangstigen laget for å klatre i, ikke hoppe.

Når dette er sagt; forståelsen og respekten for de som får nye muligheter i gamle divisjoner eller sjansen til å ta steget er like stor. Til syvende og sist handler toppfotballen nå om å være konkurransedyktig på flere områder enn fotballbanen, dessverre for oss fotballromantikere.

Seier i vinterseriekamp #1

Første kamp i vinterserien er unnagjort, og det endte med seier og et tilfredsstillende 4-0 resultat. Målene ble scoret av Aurora Martine Myklestad (2), Anne T. Skjevik og Johanne Eide Brun, som er en av flere spillere fra Kattem-miljøet som er aktuell for Byåsen KF.

Tomålsscorer Myklestad

Vi brukte kampen for å matche flere av våre yngre spillere, og 12 spillere fra A-stallen var ikke med i kamptroppen. Resultatet viser en betryggende bredde i klubben, og at troen på at spillere fra egen juniorgruppe er i utvikling og vil ta steget opp på A-laget er korrekt.

Neste kamputfordring på seniornivå er nå treningskamp mot A-laget til Trondheims-Ørn den 14.februar. Det blir en ordentlig tøff utfordring for våre damer, og krever en helt annen inngang til kampen. I vinterserien venter Ørns rekrutter allerede 17.februar.

Les mer om dagens oppgjør på www.tronderfotball.no

Første kamp i SportsEventSerien

Også i år arrangerer Trønderfotball vinterserie, en turnering som nå har fått navnet SportsEventSerien. I dameklassen er det lagt opp til en ren 2.divisjonsgruppe med Byåsen KF, Trondheims-Ørn 2, Nidelv og Freidig (se sak på tronderfotball.no).

Turneringen spilles som enkel serie, og det er tillatt å benytte 7 innbyttere pr. kamp. Klubbene har også lov til å stille med to hospitanter så lenge dette er avklart med opprinnelig klubb.

Vår første motstander i turneringen er nyopprykkede Nidelv. Nidelv beskriver seg selv som en ung og fremmadstormende gjeng, og har en klar og tydelig målsetting om opprykk til 1.divisjon senest i 2014. Derfor regner de med allerede i år å være med å kjempe om dette opprykket, og vil i så måte bli særdeles spennende å følge. Leser vi mellom linjene -og tolker kommentarene-  er ikke Nidelv spesielt imponert over det som har kommet frem i media de siste dagene, hvor samarbeid og satsing på Byåsen har vært nevnt. Som et lite stikk til øvrigheten kommenteres det også at de aldri vil ha som mål å bli nr.2 i byen, men har et sterkt ønske om å bli best på sikt.

Nidelv skal ha all ære for denne målsettingen, og jeg skal ikke være den som heller kaldt blod i årene dems. De trener helt sikkert godt, har et bra miljø og jobber godt mot et mål. Det jobbes godt også på Dalgård, Nytrømoen og i Træffhuset. På Egge, Sande Stadion og Høddvoll har de ingen ønsker om å være kasteball, og gjengen fra Eberg har allerede vist seg kapable til å bite ifra seg i 2.div. Clausenengen skal forsvare en ny by på 2.div.-kartet, og Trondheims-Ørn 2 kommer til å bli sterkere enn på mange år. Jeg spår allerede nå at den krympede 2.divisjon avdeling 6 kommer til å være fyllt av tette oppgjør, rare resultater og krig om kvallikplassen til 1.divisjon. De første indikasjonene på hvordan klubbene står i forhold til hverandre får vi på søndag når det er klart for BKF - Nidelv og Freidig - Ørn 2 i første runde av SportsEventSerien.

I god managerånd går vi selvsagt ikke ut med kampstallen og laget før på kampdagen, møt opp på Byåsen Arena søndag 3.februar kl.15:30. Tipper kiosken er åpen og serverer Dalgårds legendariske kaffe også.

Dønn trist for kvinnefotballen?

Kjetil Kroksæter uttrykker i dagens kommentar på adressa.no forundring over at det ikke er mer status knyttet til å ha et lag på øverste nivå i kvinnefotballen. Videre peker han på at NFFs krav tok knekken på ildsjelene og at det er ca. 20 spillere som nå mister et topptilbud. Her er det mye å ta tak i tenker jeg.

Min inngang til kvinnefotballen var nettopp gjennom Kattem, og jeg fikk i løpet av mine tre år i klubben både nyttige erfaringer og fantastiske minner. Det er trist at Kattem nå er borte fra kvinnefotballkartet, det tror jeg alle er enige i. Likevel vil jeg benytte anledningen til å dempe jakten på forklaringer og syndebukker gjennom følgende punkter:

1.     Kattems problemer skyldes utelukkende at det ikke ble jobbet godt nok i Kattem, verken med organisasjon eller sportslig struktur. De siste to åra har Svein Maalen lagt ned en kjempeinnsats for sporten i klubben, men sårbarheten kom til syne når han gikk til assistenttrenerjobben i Ranheim. Problemene til Kattem er ikke rykende ferske, det startet allerede i 2010 med økonomiske utfordringer, utskiftninger i administrasjonen og noe som innenfra opplevdes som et verdibrudd klubben skulle få det vanskelig med å reise seg ifra. Allerede i januar 2011 var det knyttet stor usikkerhet til om Kattem ville greie å stille robuste nok for Toppserien, men en fantastisk innsats fra mange flotte folk sørget for at også 2011- og 2012-sesongen ble år laget kunne være stolte av.

2.     Trondheims-Ørn har sine ambisjoner, og toppfotball må nettopp handle om det. Dersom de ikke hadde prøvd å få tak i de beste spillerne fra Kattem ville de fremstått som uambisiøse. Prosessen rundt et mulig samarbeid var aldri mer enn nettopp en prosess. Først i 12. time, med ryggen mot veggen, var Kattem klare for å innta en posisjon som byens nr.2. Hadde det vært nok spillere til dette, hadde det ikke vært noe problem, men det var aldri 20 spillere til overs. Kattem hadde 8-9 spillere igjen i A-stallen, og fremstod ikke som attraktive verken for Byåsens utøvere eller andre. Drømmen om en ny kvinneklubb døde da Ørn fikk overtaket, for den drømmen var dessverre for Kattem mye sterkere hos de blå enn hos de gule.

3.   At 2.div. er en for dårlig kvalitativ arena til å utvikle spillere er jeg bare delvis enig. Kristine Nøstmo, Tina Fremo og Guro Reiten er tre av mange beviser på det. Så sent som i fjor debuterte Elen Melhus på Trondheims-Ørn kort tid etter at hun ble hentet fra Grong (!). Selvsagt er det optimalt med et lag i 1.divisjon, men 1.divisjons-spill er bare et verktøy i spillerutviklingen, hvor treningshverdag fortsatt er hovedpoenget.

Til slutt må jeg bare få lov til å kommentere tørt at Kjetil er hjertelig velkommen til å ta turen til Dalgård dersom han lurer på om Byåsens sosiale profil overgår de sportslige ambisjonene. Vi kan jo låse han inne på samme rom som Martha Helvig en liten halvtime……….

Akkurat hva verden trenger.......

Undertegnede innser at det er godt mulig det allerede finnes mer enn nok blogger på det store Internettet. Likevel hopper jeg altså i det, og oppretter min egne talerstol.

Intensjonen med bloggen er i første rekke å dele tanker og erfaringer fra damefotballen generellt og Byåsen Kvinnefotball spesielt. Selv om den sikkert vil sees på som et supplement til allerede eksisterende nyhetskanaler for Byåsen Kvinnefotball, er det viktig å understreke at det jeg deler her inne ikke nødvendigvis er klubbens meninger og holdninger, men mine egne tanker og refleksjoner.

Likevel opplever jeg å være en del av en klubb hvor mål og verdier er så gjennomarbeidet at alle i og rundt klubben er på bølgelengde. Derfor kan jeg allerede i første innlegg skuffe alle som håper å få ta del i skittkasting og innsyn i daglige konrontasjoner og konflikter, det blir det nok lite av her inne.

Det har vært en stormfull start på året for kvinnefotballen i Trondheim, som resulterte i at Kattem til slutt la ned sin kvinnesatsing. Dette er selvsagt trist for de innvolverte, og noe jeg helt sikkert kommer tilbake til her på bloggen. Når ting da ble som de ble betyr det bare at vi som er igjen i damefotballen får legge ned en ordentlig jobb. Og selv om rivaliseringen mellom klubbene skal få fortsette å leve sitt eget liv, er vi kommet i en fase hvor det er i alles interesse at Trondheims-Ørn lykkes i Toppserien, at Byåsen, Nidelv og Freidig greier å etablere gode tilbud i 2.divisjon og at vi får opp solide breddemiljøer som etter hvert kan ta steg også på seniornivå. Her er selvsagt Heimdal en liten favoritt for undertegnede.

Det snakkes mye om behovet for å få opp et 1.divisjonslag i byen nå, og Byåsen nevnes av mange som en naturlig nr.2. Det er en annerkjennelse i seg selv, men skaper ingen automatikk eller garanti for at vi vil lykkes. Likevel er det verd å merke seg at klubbens målsettinger ikke trenger noen revidering selv om denne situasjonen har oppstått. Vi har ei veldig spennende spillergruppe, god rekruttering og en organisasjon som utvikler seg positivt fra uke til uke.

Det i seg selv er grunnlag for å opprette en blogg!

mvh
Frode