Hei Oslo!

I Toppserien 2014 kommer 5 av 12 lag fra området rundt Oslo. Stabæk og Lillestrøm er suverene i norsk toppfotball, og har også med seg Vålerenga, Kolbotn og Røa. I 1.divisjon vil 3 av 12 lag komme fra samme område; Grei, Lyn og Øvrevoll Hosle. Mange, kanskje spesielt i andre bebodde deler av landet, har uttrykt en bekymring for at kvinnefotballen sentraliseres. Kanskje er det ikke unaturlig at 1/3 av lagene i toppen av norsk fotball kommer fra det området med suverent flest mennesker, men vi må likevel spørre oss om det er et sunnhetstegn.

En kikk på de siste landslagsuttak gir oss følgende informasjon:
J15:   5 av 19 spillere var fra klubber Oslo-gryta
J16:   1 av 18 spillere var fra klubber i Oslo-gryta
J17:   3 av 17 spillere var fra klubber i Oslo-gryta
J19:   8 av 21 spillere var fra klubber i Oslo-gryta
U23: 9 av 18 spillere var fra klubber i Oslo-gryta
A:     11 av 20 spillere var fra klubber i Oslo-gryta

Utviklingen er naturlig, og den gjenspeiler hvor i landet vi finner toppklubbene. Det finnes veldig mange faktorer som spiller inn; økonomiske muskler, geografisk attraktivitet, jobb- og utdanningsmuligheter, sportslige utfordringer og det at man rett og slett følger strømmen av spillere inn til storbyen. De beste klubbene rekrutterer også spillere fra andre toppklubber, og tømmer i så måte distriktene for de beste spillerne. Dette er toppfotball, slik må det være, og det handler i like stor grad om at klubbene utenfor Oslo må ta utfordringen og være konkurransedyktige.

Det jeg derimot ikke synes er greit, er at vi i skillet mellom distriktsfotballen og den landsdekkende fotballen – der vi befinner oss- lever med et system hvor det gis større muligheter for lag på Østlandsområdet til å ta steget opp i 1.divisjon. Det nåværende kvalifiseringssystemet til NFF fungerer slik at Nordland, Troms og Finnmark har to divisjoner som spiller om en kvallik-plass. Vi har en avdeling i Midt-Norge, en i vest og en i sør, alle med en kvalifiseringsplass hver. Og så har vi Østlands-avdelingen, hvor det er så mange 2.lag at fem lag (5!) spiller om to kvalifiseringsplasser. Jeg ser at det finnes argumenter som handler om antall lag i seriesystemet totalt når fotballforbundet lager et slikt seriesystem, MEN; her legges det også klare føringer for videre utvikling i sagaen om fotballsentralisering.

Så hvorfor legges det da så til de grader opp til en ytterligere sentralisering av toppfotballen på kvinnesiden? Handler det om reiseavstander og økonomi? Er det en overvurdering av nivået på Østlandet? På et eller annet tidspunkt var kanskje nivået slik at Østlandslagene fortjente to plasser i en slik kvalifisering, men slik er det ikke for tiden. Selv om lag som Hardhaus, Byåsen, Tynset og andre spiller i divisjoner med færre lag, og kanskje ikke møter like jevn og hard motstand, beviser de at de er i nærheten av nivået over. Valget av antall plasser i en kvalifisering til 1.divisjon er derfor et verdivalg for Norges Fotballforbund, en bestemmelse som viser både intensjon og hvilken utvikling man ønsker på kvinnesiden.

Og så vet vi at denne diskusjonen må sees i lys av at det jobbes med å omstrukturere nivå 2 i norsk kvinnefotball. Det skal bli spennende å se hvilken modell man eventuelt får i fremtiden. I mellomtiden registrerer jeg med glede at IK Grand Bodø rykker opp til Toppserien og vinner J19-NM. Det er fullt mulig å få til noe utenfor Oslo og Akershus.

Tomheten etterpå

Det er gått en drøy uke siden vi tapte årets siste fotballkamp, den viktigste av dem alle. Å stå rakrygget etter å mislykkes med å gripe en slik mulighet er ikke spesielt vanskelig, vi har gjort veldig mye bra i år. Men å si at man er upåvirket vil ikke bare være en underdrivelse, men ren løgn. Man gjør seg erfaringer underveis som lærer en hva som kreves, både av et fotballag og en fotballtrener. Jeg har reflektert litt over dette den siste uka, og må si at respekten for de som håndterer dette på enda høyere nivå har steget mye. Med høyere nivå tenker jeg da spesielt internasjonalt, der hvor man i tillegg til det presset man legger på seg selv må leve med presset fra media, supportere og andre kanaler.

 

I Byåsen Kvinnefotball får vi en klapp på ryggen når vi mislykkes også, så lenge det er gjort en skikkelig jobb. Det er jeg glad for. Man får ikke tid til egen skuffelse umiddelbart etter et slikt tap, man har mer enn nok med andre sin skuffelse. Og først nå, når vi går inn i en velfortjent fotballferie, kjenner jeg ordentlig på min egen skuffelse. Det føles tomt, tungt, tussig, traurig, og sikkert mange andre ord som begynner med t.

 

For vi var virkelig nære i år, selv om vi taper 2-5 i siste kamp. Kampbildet var ikke så ulikt det vi hadde håpet på, og planen trengte ikke så mange justeringer underveis. Men vi feilet i de avgjørende situasjonene, der kamper blir avgjort. Vi var mange som feilet, eller ikke nådde opp, så vi kan trøste oss med at vi feilet sammen; ute på banen, og nede på benken.

Å gi seg nå er ikke noe alternativ. Årets sesong legger en del føringer for fremtidens Byåsen Kvinnefotball. Et lag må alltid sikte høyere, og i 2014 må klubben vår tørre å komme med en klar og tydelig målsetting om å rykke opp. Nå skal vi finne energi i nederlaget, omskape den dårlige følelsen til nytt pågangsmot. Det finnes mye god motivasjon i slike opplevelser, og strør vi på med de gode minnene fra årets sesong så skal vi som gruppe komme med hornene først inn i 2014 også. Som sinte geiter.

Frem til vi starter opp i slutten av november skal jeg krige med noen spøkelser og nullstille hjernen. Fotball er følelser, sies det. Og da er det også lov til å være lei seg – bare ikke så lenge av gangen som Nils Arne sikkert vil si.