Regnet høljer ned på Værnes; et sikkert sommertegn i Trøndelag, og vi skal ta fatt på siste etappe av vårsesongen. Turen går til Tromsø og motstander er Fløya. Bakerst i en farkost som nesten kan kategoriseres i gruppen papirfly sitter 16 byåsinger, samt en gjeng fra Trondheims-Ørn vi tenkte å slippe ut en plass over Bodø by.
Etter noen uker med litt mindre oppdrift enn i åpningen av sesongen gjelder det nå å mobilisere en siste gang før noen vel fortjente ferieuker. Det er mye som ligger i potten i dag; skal vi plassere oss på 2.plass eller 5.plass etter halvspilt sesong? Vi kontrollerer ikke det helt på egen hånd, men det bør gi oss både motivasjon, vilje og energi til å kline til når kampen blåses i gang klokka 13:00. Det vitner også om en jevn serie, og ikke minst om hvilke muligheter som ligger foran oss.
Vi forventer selvsagt en tøff kamp i nord, mot et lag på desperat poengjakt. Vi må forsvare oss godt, og vi må være offensive og tørre å legge trykk på de grønne fra Ishavsbyen. Det vet vi at vi er fullt kapable til.
Vi skal prøve å oppdatere på Twitter underveis, og så satser vi på at papirflyet på hjemveien er lastet med to blide trønderlag og 6 poeng.
Det er ikke bra å være kjapp Da må du gå tilbake og ta om der det glapp, Tør du ikke ta det fritt Blir livet bare sort og litt hvitt Fotball er følelser, og følelser kommer gjerne i sort-hvitt. Vi som lever i denne gruppa opplever det de fleste fotballag nok opplever ukentlig - selvfølelsen gjenspeiler forrige serierundes resultater. Tilbakemeldingene fra omverdenen understreker og forsterker dette; vi er fantastisk gode, vi er for tafatte, vi er opprykkskandidater, vi er i en bølgedal. Etter tap mot Åsane og Grei griper Trond Viggo mikrofonen og pøser på med Slapp reggea, og det er fristende å stemme i refrenget; Orker ikke, gidder ikke passer mæ'kke, raker ræ'kke vikke, hakke, måkke, skakke, fåkke, bøkke, takke, tøkke Det er selvpålagt forbud mot unnskyldninger. Å tape fotballkamper skal ikke utløse stirrekonkurranse versus motløsheten, det skal vekke villdyret som med såret stolthet raser av revansjelyst. Vi viste oss fra en mye bedre side mot Stabæk i midtuka, og det er det vi må bygge videre når Bossekop kommer på besøk søndag. Vi skal reise oss, og vet at suksessfaktorene er de samme som alltid; ærlig og knallhardt arbeid. Det holder ikke med Slapp reggea, heldigvis er neste spor på Trond Viggo-CDen min Tramp på en smurf. Kjør!
Porteføljen med mer eller mindre intetsigende blogginnlegg fra coach Strømsvik holdt på å få seg et alvorlig skudd for baugen denne gang. Ved touchdown Gardermoen var det ennå ikke lirket frem noen velvalgte gloser, men så viser det seg at det faktisk er mulig å blogge fra mobilen. Synes John Arne Riise skal begynne å se seg litt over skuldra nå, for Blogville, US&A er i ferd med å få seg en ny sheriff....
Neste steg nå i min korttenkte langsiktige plan er å begynne med produktplassering. Etter hvert skal trenergjerningen bare være en bi-geskjeft, noe å falle tilbake på dersom jeg får skrivesperre. Nå har jeg i utgangspunktet ikke sjekka kontrakten min med president Selbo i BKF, men sånn rent prinsipielt er det ikke den ting jeg ikke er villig til å snakke varmt om i jakten på kjendisstatus og en mulighet til å få en "hjemme hos"-reportasje med Dorthe Skappel. If you can't beat them: join'em!
Så over til sport: vi tapte mot Åsane. Det hadde vi ikke trengt å gjøre, om en ser det i retroperspektiv. Det var mange frustrasjoner og forklaringer etter den kampen, også rettet mot fløyte og flagg. Saken er bare den at vi presterte på et så lavt nivå at vi ikke hadde fortjent å slippe unna ustraffet. Det er kjipt å tape, og det preger selvsagt alle involverte negativt. Det er mest læring i suksess, det er faktisk en sannhet i sportens verden. De fleste vinnere har vunnet før. Likevel kan det være greit å få etablert det faktum at vi ikke er Norges beste fotball-lag, uansett kjønn, før vi nå først møter Grei borte og så Stabæk hjemme. Toppnivået er høyt, men vi presterer ikke stabilt nok og med lavt nok bunn-nivå. Ennå.
Det oppstår noen ganger; at man blir bekymret for å mislykkes eller frustrert over ikke å lykkes. Her har vi et utviklingspotensiale både individuelt og kollektivt. Den soliditeten som løfter laget det neste hakket må i stor grad tuftes på å utvikle de mentale ressursene. Mange lag på mange nivåer kjenner seg nok igjen i det. Med på den veien tar vi med oss tre viktige erkjennelser og opplevelser; at vi er i stand til å levere gode prestasjoner, at de gode prestasjonene alltid har vært tuftet på knallhardt arbeid og at livet jaggu går videre når man taper også.
Nå venter bortekamp mot Grei kl.13:00. Det er en vrien gjeng med tøffinger som etter hvert er blitt både vant og komfortable med å gå i krigen for sine poeng. Det blir ikke sambafotball og tikitaka, det blir tøffe dueller og voldsom vilje. Stiller vi ikke opp med de rette instrumentene i denne kampen får vi ikke være med i orkesteret. Det er bare å droppe finkulturen og de vakre symfoniene, i dag må det spilles heavy metal-fotball!
Ny seriekamp står for døren, og Norges minst anerkjente rosablogger skal lirke noen ord ut av en feberbefengt hjerne kvelden før vi får småfint besøk fra Bergen. Jeg lovet jo to ting før seriestart; minst et innlegg før hver serierunde, og å lose damene inn til en sikker 1.-8.plass på tabellen. Begge deler er godt innenfor rekkevidde, og begge deler er veldig påvirket av ketchup-effekten. Når vi først scorer er det full målfest, og når jeg først skriver er det litterær farang.
Her har det vært fotballfri lørdag, slått ihjel med å lage en ordentlig gangsti fra parkeringsplassen ned til hytta på Hitra. Parkeringsplassen er på Hitra den også altså, så det er ikke så stort prosjekt. De som kjenner meg godt vet at det ikke er hver dag jeg legger på duk, og når jeg gikk der oppe i skogen og tuslet med trillebåren slo det meg: noen ganger blir faktisk veien til imens du går. Men til forskjell fra fotballen er aldri de viktigste veiene de du ennå ikke har laget.
I morgen håper jeg mange av mine få lesere finner veien. Altså veien til Dalgård og Byåsen Arena. Så skal vi prøve å finne veien til nettmaskene igjen, og så satser vi på at dette går veien. Åsane er et slagkraftig lag som kan bite godt ifra seg, men det skal ikke være noe i veien for at vi igjen skal kunne stå igjen med 3 poeng.
Men det kommer selvsagt ikke til å komme av seg selv. Vi må være på hugget, treffe på spenningsnivået, la selvtilliten være vårt våpen - og ikke bli en fiende i selvtilfredshetens drakt. Jeg digger dette fotballaget, det er fullt av sjarme og positiv fotball. Men senest forrige helg fikk vi en liten smak av at Mr. Edward Hyde og Dr. Henry Jekyll spilte hver sin omgang. Vi lar Vømmøl Spellmannslag stå for helgas sitat til damene i rødt: "Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl!"
Mine damer og herrer! Byåsen Arena, søndag 13:00: Byåsen KF - Åsane.
Kiosk, tak, hyggelige mennesker, masse mål og rock 'n roll! Forhåpentligvis.
PS! Flere enn meg som mener Tarik burde ha sentra eller?
Det ble mye kamptrening på oss denne uka, 120 minutter pluss tillegg faktisk. Men vi endte i det minste opp med et cup-avansement, etter en seier jeg vil driste meg til å påstå var fortjent. Men det var en intens cup-kamp, mot et KIL/Hemne-lag som er i tydelig utvikling. Breiale Strømsvik annonserte jo tidlig at premien var 3.runde-kamp mot Trondheims-Ørn, men der kjørte jaggu NFF ei finte og trakk Stabæk opp av hatten. Det blir en morsom utfordring om tre ukers tid. Heldigvis ble det hjemmekamp, for jeg hørte rykter fra herr Ingebrigtsen nede på Lerkendal at beitemarka på Nadderud var lite å skryte av. Da er det bedre å komme på den knallharde nedslitte kunstgressbanen vår på besøk. Betongdekket på Dalgård skal forøvrig skiftes ut i juli.
Men nok om det, nå er det tilbake til hverdagen og seriespill. Det som er kult med den hverdagen er jo at det er det som er morsomst. Denne helga skal vi på safari i Hedmark. Scandinavian Airlines svever oss ned til Gardermoen før PA minibuss tar over og kjører oss inn i skauen. Kongsvinger har hatt en noe skuffende start på sesongen, og er nok temmelig klare for å skvise 3 poeng ut av oppgjøret mot de oppskrytte serielederne fra Norges moralske hovedstad. De to siste sesongers borteoppgjør mot KIL har begge endt uavgjort for vår del, men vi tar gjerne med oss flere poeng tilbake til Trøndelag lørdag ettermiddag. Skal vi være sikre på det må vi faktisk opp på forrige helgs nivå, for den tabellen i 1.divisjon er lite å støtte seg til før en leverer inn odds-kuppongen. Nå er det viktig å understreke at vi ikke gambler på egne kamper, det der var mer et tips til publikum.
14 spillere har pakket baggen, 2 trenergjøker har pakket sekken og i tillegg har vi sendt et fremskutt støtteapparat på 2 personer inn i de dype skoger med bil allerede fredag kveld. Vi er sultne på poeng, og kommer til å kjøre på for det i morra. Dere der hjemme får nøye dere med å feste blikket til Twitter eller andre nettbaserte oppdateringer og krysse fingrene for oss. Vi skal gi alt!
Så gjenstår det å se hva for noe merkelig som eventuelt skjer på Gjemselunden denne lørdagen. Sist de hadde trønder-besøk ble det tagget på en linjedommer......
Vi har knapt nok rukket å runde av ei fantastisk fotball-helg for vårt vedkommende, før det braker løs igjen; det er klart for cup-fest! Helgas 7-1 seier mot Fart var periodevis noe av det beste vi har sett av Byåsen-laget, et Fart-lag som i dag holdt nullen på bortebane mot Stabæk i nesten 70 minutter. Den cup-kampen endte til slutt med 3-0 seier til gjengen fra Nadderud, og rask hoderegning betyr vel da at vi er 3 mål bedre enn Stabæk. Da skulle vi tro at onsdagens 2.runde-kamp mot KIL/Hemne på Ånesøyan skal bli relativt lett match, tenker jeg.
Men neida..... sånn er ikke fotballen, heldigvis. Det er cup, presset om poengjag kan pakkes unna for 90 minutter, og ingen av aktørene har vel særlig tro på at det blir cupfinale i år heller. Men prestisjen blir med utpå banen, fotballgleden og vinnerviljen, cupfest-humøret og ærgjerrigheten er det også plass til. Lokalderby er lokalderby, selv blant venner og bekjente. 4-0 på hjemmebane i andre serierunde er null verdt, vi skal måle krefter igjen - og damene fra Kyrksæterøra vil gripe sjansen til å hevne seg. Celtic-kopiene har levert sterkt på hjemmebane, og det er ingen grunn til å bygge opp deres underdog-stempel i kommende match.
Vi gleder oss veldig til å komme på Ånesøyan onsdag kveld. Jeg var så heldig å få overvære deres hjemmeseier mot Lyn for noen uker siden - forøvrig et prov på lagets kapasitet - og det var fantastisk stemning og massevis av stolte lokalpatrioter. Hyggelige er dem jaggu også. Så vi føler oss privilegerte som får to turer ut på bygda denne sesongen, og lover å legge alt i potten for å hente nok en seier. Og hva er premien? Jo, vinneren får æren av å bli slått ut av Trondheims-Ørn i neste runde.
Cup er cup, ballen er rund and we play with 2 stoppers and 3 spisses. Ta turen da folkens!
Det ble tap borte mot Lyn forrige helg. I en jevn kamp hvor vi hadde trykket innledningsvis og den siste halvtimen, produserte Lyn akkurat litt mer enn oss, og vi får bare leve med at de stakk av med poengene. Så kan vi selvsagt dvele ved marginer, uheldige avgjørelser fra ulike aktører og andre faktorer vi ikke helt har kontroll på, men la oss heller seg fremover. Vi fortsetter å spille fotball på Byåsen-måten. Og hva er det? Jo, det er å ta vare på ballen, holde den på bakken, kombinere bevegelser og pasningsspill slik at man nærmer seg motstanderens mål ved hjelp av flere trekk. I BKF tar vi aldri snarveien til resultater, vi bygger oss opp steg for steg - som et veletablert angrep som noen ganger ender i scoring og andre ganger renner ut i sanden. Når vi lykkes, så er det fordi vi er blitt så sinnsykt gode at vi ikke kan stoppes, og når vi mislykkes er det fordi vi ikke er helt gode nok ennå.
Men vi skal vokte oss for å bli fanatikere; noen ganger - i løpet av en kamp- skal vi også ta noen snarveier, nettopp for å vise at vi kan variere og være uforutsigbare.Men vi prøver på noe vi har tro på, en fotball som er morsom å se på, og som er morsom å spille. Og det er sinnsykt gledelig å registrere at det foregår over hele fjøla, som når en meget ung kamptropp drar til Tolga for 3.divisjons-kamp og virkelig setter opp spillkombinasjoner og tyner ferdigheten ut av beina.
Som alle lag har vi våre prinsipper, stort sett hentet fra den universelle forståelsen av fotball og servert på en seng av trøndersk fotball-lynne. Vi har ikke faste bevegelser, men ser på situasjoner som oppstår ofte og anerkjenner at de kan løses på flere måter. Hvorfor skribler jeg om dette? Jo, fordi at jeg hadde lyst til å understreke det. Fordi vi tror at dette er rammeverket hvor spillerne utvikler ferdighetene sine, både som individuelle utøvere og som del av et kollektiv. Der hvor vi elsker å vinne, men hvor det å vinne skal være et resultat av at vi lykkes med en fotball som stiller krav til våre tekniske og taktiske ferdigheter.
Vi har ikke tenkt å pole oss til et opprykk, vi har tenkt å spille oss til fremgang. Kall oss romantikere, kall oss naive, men det er i alle fall morsomt å både være en del av og å se på. Hvis fotballag hadde blitt assosiert med musikksjangre, skal vi være jazzmusikere. Akkordene er vedtatt, men hele bandet får lov til å improvisere.
Vi er klare til å ta imot Fart. Alle disse glorifiserende ordene har null verdi om vi ikke anerkjenner at ethvert hus har en kjeller. I kjelleren ligger det duellstyrke, løpskraft, vilje og råskap. Skal vi slå Fart må vi i kjelleren og hente opp dette. Da er fundamentet på plass for å være fotball-romantiker.
Vel møtt!
PS! Det gikk opp for meg at ikke alle hus har kjeller, så det var et sinnsykt dårlig bilde....... men det bærer poenget- vårt hus har i alle fall kjeller.
