Hei Oslo!

I Toppserien 2014 kommer 5 av 12 lag fra området rundt Oslo. Stabæk og Lillestrøm er suverene i norsk toppfotball, og har også med seg Vålerenga, Kolbotn og Røa. I 1.divisjon vil 3 av 12 lag komme fra samme område; Grei, Lyn og Øvrevoll Hosle. Mange, kanskje spesielt i andre bebodde deler av landet, har uttrykt en bekymring for at kvinnefotballen sentraliseres. Kanskje er det ikke unaturlig at 1/3 av lagene i toppen av norsk fotball kommer fra det området med suverent flest mennesker, men vi må likevel spørre oss om det er et sunnhetstegn.

En kikk på de siste landslagsuttak gir oss følgende informasjon:
J15:   5 av 19 spillere var fra klubber Oslo-gryta
J16:   1 av 18 spillere var fra klubber i Oslo-gryta
J17:   3 av 17 spillere var fra klubber i Oslo-gryta
J19:   8 av 21 spillere var fra klubber i Oslo-gryta
U23: 9 av 18 spillere var fra klubber i Oslo-gryta
A:     11 av 20 spillere var fra klubber i Oslo-gryta

Utviklingen er naturlig, og den gjenspeiler hvor i landet vi finner toppklubbene. Det finnes veldig mange faktorer som spiller inn; økonomiske muskler, geografisk attraktivitet, jobb- og utdanningsmuligheter, sportslige utfordringer og det at man rett og slett følger strømmen av spillere inn til storbyen. De beste klubbene rekrutterer også spillere fra andre toppklubber, og tømmer i så måte distriktene for de beste spillerne. Dette er toppfotball, slik må det være, og det handler i like stor grad om at klubbene utenfor Oslo må ta utfordringen og være konkurransedyktige.

Det jeg derimot ikke synes er greit, er at vi i skillet mellom distriktsfotballen og den landsdekkende fotballen – der vi befinner oss- lever med et system hvor det gis større muligheter for lag på Østlandsområdet til å ta steget opp i 1.divisjon. Det nåværende kvalifiseringssystemet til NFF fungerer slik at Nordland, Troms og Finnmark har to divisjoner som spiller om en kvallik-plass. Vi har en avdeling i Midt-Norge, en i vest og en i sør, alle med en kvalifiseringsplass hver. Og så har vi Østlands-avdelingen, hvor det er så mange 2.lag at fem lag (5!) spiller om to kvalifiseringsplasser. Jeg ser at det finnes argumenter som handler om antall lag i seriesystemet totalt når fotballforbundet lager et slikt seriesystem, MEN; her legges det også klare føringer for videre utvikling i sagaen om fotballsentralisering.

Så hvorfor legges det da så til de grader opp til en ytterligere sentralisering av toppfotballen på kvinnesiden? Handler det om reiseavstander og økonomi? Er det en overvurdering av nivået på Østlandet? På et eller annet tidspunkt var kanskje nivået slik at Østlandslagene fortjente to plasser i en slik kvalifisering, men slik er det ikke for tiden. Selv om lag som Hardhaus, Byåsen, Tynset og andre spiller i divisjoner med færre lag, og kanskje ikke møter like jevn og hard motstand, beviser de at de er i nærheten av nivået over. Valget av antall plasser i en kvalifisering til 1.divisjon er derfor et verdivalg for Norges Fotballforbund, en bestemmelse som viser både intensjon og hvilken utvikling man ønsker på kvinnesiden.

Og så vet vi at denne diskusjonen må sees i lys av at det jobbes med å omstrukturere nivå 2 i norsk kvinnefotball. Det skal bli spennende å se hvilken modell man eventuelt får i fremtiden. I mellomtiden registrerer jeg med glede at IK Grand Bodø rykker opp til Toppserien og vinner J19-NM. Det er fullt mulig å få til noe utenfor Oslo og Akershus.