Tomheten etterpå

Det er gått en drøy uke siden vi tapte årets siste fotballkamp, den viktigste av dem alle. Å stå rakrygget etter å mislykkes med å gripe en slik mulighet er ikke spesielt vanskelig, vi har gjort veldig mye bra i år. Men å si at man er upåvirket vil ikke bare være en underdrivelse, men ren løgn. Man gjør seg erfaringer underveis som lærer en hva som kreves, både av et fotballag og en fotballtrener. Jeg har reflektert litt over dette den siste uka, og må si at respekten for de som håndterer dette på enda høyere nivå har steget mye. Med høyere nivå tenker jeg da spesielt internasjonalt, der hvor man i tillegg til det presset man legger på seg selv må leve med presset fra media, supportere og andre kanaler.

 

I Byåsen Kvinnefotball får vi en klapp på ryggen når vi mislykkes også, så lenge det er gjort en skikkelig jobb. Det er jeg glad for. Man får ikke tid til egen skuffelse umiddelbart etter et slikt tap, man har mer enn nok med andre sin skuffelse. Og først nå, når vi går inn i en velfortjent fotballferie, kjenner jeg ordentlig på min egen skuffelse. Det føles tomt, tungt, tussig, traurig, og sikkert mange andre ord som begynner med t.

 

For vi var virkelig nære i år, selv om vi taper 2-5 i siste kamp. Kampbildet var ikke så ulikt det vi hadde håpet på, og planen trengte ikke så mange justeringer underveis. Men vi feilet i de avgjørende situasjonene, der kamper blir avgjort. Vi var mange som feilet, eller ikke nådde opp, så vi kan trøste oss med at vi feilet sammen; ute på banen, og nede på benken.

Å gi seg nå er ikke noe alternativ. Årets sesong legger en del føringer for fremtidens Byåsen Kvinnefotball. Et lag må alltid sikte høyere, og i 2014 må klubben vår tørre å komme med en klar og tydelig målsetting om å rykke opp. Nå skal vi finne energi i nederlaget, omskape den dårlige følelsen til nytt pågangsmot. Det finnes mye god motivasjon i slike opplevelser, og strør vi på med de gode minnene fra årets sesong så skal vi som gruppe komme med hornene først inn i 2014 også. Som sinte geiter.

Frem til vi starter opp i slutten av november skal jeg krige med noen spøkelser og nullstille hjernen. Fotball er følelser, sies det. Og da er det også lov til å være lei seg – bare ikke så lenge av gangen som Nils Arne sikkert vil si.