onsdag 6. februar 2013

Drivkraften; å være eller å oppnå?

Jeg ble plutselig angrepet av noen tanker om fotballens drivkraft, selvsagt med subjektivt perspektiv og totalt blottet for teoretisk bakgrunn. Grobunn for disse tankene dannes av det som nå skjer i toppfotballen på damesiden; at lag tilbys plasser på et nivå over der de opprinnelig var tiltenkt å spille sesongen 2013. Den vante leser lukter kanskje et storoppgjør mot diverse klubber rundt i vårt langstrakte land, men det kommer altså ikke. Jeg kan konkludere først som sist: norsk kvinnefotball og NFF er havnet i en situasjon hvor vi skal være glade for at Medkila takker ja til Kattems plass i Toppserien, og at Voss er positive til et nytt år i 1.divisjon på tross av at de endte sist i fjor. Likevel er det noen tankekors ved disse valgene.
Uten å fremstå som kvinnefotballhistoriker med mellomfagsgrad i mangel på suksess, har jeg lyst til å nevne Linderud-Grei i denne sammenheng. I 2010 var de nyopprykket i Toppserien, og gikk til verket med et ungt og urutinert lag. Sesongen endte med 3 seire og 4 uavgjort, til sammen 13 poeng og nedrykk. 1 poeng skilte opp til Kattem på sikker plass, og i så måte var dette en mye bedre innsats enn de fleste nyopprykkede lag har klart i Toppserien de siste årene. Når Donn så gikk konkurs, etter en drift som ikke kan beskrives som annet enn økonomisk doping for å heve det sportslige nivået, fikk LGT tilbud om å beholde plassen i eliten. Jeg skal ikke si noe som helst om klubben tok et rett eller galt valg den gang, men året etter endte med 1 poeng, -80 i målforskjell og direkte nedrykk. I dragsuget av den dårlige starten på sesongen sparket klubben hovedtrener Glenn Kleven allerede i slutten av mai, i håp om å snu trenden. Ingen av disse valgene førte LGT noe nærmere målsettingen om å etablere seg i Toppserien. I 2012 tok LGT 27 poeng i 1.divisjon, med 13 minusmål og 8.plass. Det var 22 poeng opp til Medkila på kvallikplassen. Utvikling?
Jeg innser at det er flust med faktorer som har spilt inn i denne historien, men jeg er uansett sikker på at den inneholder noen valg Lyn Fotball er mest fornøyd med i dag. De er nyopprykket til 1.divisjon, med Glenn Kleven som trener, og jobber langsiktig med å bygge det de kaller en ”hel klubb”.
At et lag nå skyves opp i Toppserien utløser en ledig plass i 1.divisjon. Når også Sola nå har kastet kortene og trukket laget sitt betyr det at det ligger an til å være to ”ledige” plasser i divisjonen, uten at begge disse nødvendigvis fylles. Altas samarbeidsplaner ser ut til å være lagt på is, og det siste vi hørte derifra var at de lå an til å måtte trekke 2.divisjonslaget. Det betyr at Voss står for tur. På 22 kamper i fjor tok de 7 poeng, og endte dermed klart sist i 1.divisjon. Signalene derifra tyder på at man har tro på at 2013-utgaven av laget er bedre enn fjorårets, og at de denne sesongen er klare for 1.divisjonsspill. Vet vi at både den kollektive og individuelle utviklingen vil ha bedre av en ny 1.divisjonssesong med lave suksesskriterier, enn en suksessesong i 2.divisjon med gode resultater og positive opplevelser? Svaret gir seg selv; det er umulig å si for en utenforstående.
Og når Medkila ser lyst på å hoppe inn i Toppserien -de var tross alt i kvalliken i fjor- er det lov å stille seg spørsmålet; blir de bedre av det? Kanskje er det lettere å utøve idretten både som leder, trener og spiller med Toppserierammer enn med 1.divisjonsrammer, og at dette er et helt korrekt steg for klubben. Men spørsmålet er interessant. Fart ser ut til å ha erfart nok i fjor til å ikke ønske å gi Topperien en ny sjanse.
Hva har så dette med oss i Byåsen Kvinnefotball å gjøre? Allerede i oktober fikk vi en forespørsel om å utrede muligheten for å ta toppseriespill inn i klubbens portefølje. En grundig prosess endte i at vi takket nei til denne muligheten. Det er ingen hemmelighet at det ble bedt om en revurdering nå i januar, når Kattems problemer tårnet seg opp. Våre argumenter gikk på momenter som lojalitet til egne utøvere, modenhet i organisasjonen, økonomiske krav og menneskelige ressurser. I dag ser jeg at jeg personlig sitter igjen med argument som overgår alle disse; drivkraften. Hvorfor driver vi med fotball? Er det for å være i en posisjon, eller å komme i en posisjon? Jeg er overbevist om at drivkraften står sterkest der man har oppnådd sin posisjon gjennom hardt arbeid og gode resultater. Engasjementet er større hos klubben som rykket opp enn hos klubben som rykket ned men ble reddet av byråkratiet. Nå pekes det på selvtillit tenker dere kanskje, og tar delvis feil. Jeg snakker om den kollektive selvbevisstheten i ei gruppe. Alle utøvere har en følelse av hvor man hører hjemme på rangstigen, og den følelsen forbedres kun av en ting: sportslig suksess. Som alle andre stiger er rangstigen laget for å klatre i, ikke hoppe.
Når dette er sagt; forståelsen og respekten for de som får nye muligheter i gamle divisjoner eller sjansen til å ta steget er like stor. Til syvende og sist handler toppfotballen nå om å være konkurransedyktig på flere områder enn fotballbanen, dessverre for oss fotballromantikere.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar