fredag 1. februar 2013

Dønn trist for kvinnefotballen?


Kjetil Kroksæter uttrykker i dagens kommentar på adressa.no forundring over at det ikke er mer status knyttet til å ha et lag på øverste nivå i kvinnefotballen. Videre peker han på at NFFs krav tok knekken på ildsjelene og at det er ca. 20 spillere som nå mister et topptilbud. Her er det mye å ta tak i tenker jeg.

Min inngang til kvinnefotballen var nettopp gjennom Kattem, og jeg fikk i løpet av mine tre år i klubben både nyttige erfaringer og fantastiske minner. Det er trist at Kattem nå er borte fra kvinnefotballkartet, det tror jeg alle er enige i. Likevel vil jeg benytte anledningen til å dempe jakten på forklaringer og syndebukker gjennom følgende punkter:

1.     Kattems problemer skyldes utelukkende at det ikke ble jobbet godt nok i Kattem, verken med organisasjon eller sportslig struktur. De siste to åra har Svein Maalen lagt ned en kjempeinnsats for sporten i klubben, men sårbarheten kom til syne når han gikk til assistenttrenerjobben i Ranheim. Problemene til Kattem er ikke rykende ferske, det startet allerede i 2010 med økonomiske utfordringer, utskiftninger i administrasjonen og noe som innenfra opplevdes som et verdibrudd klubben skulle få det vanskelig med å reise seg ifra. Allerede i januar 2011 var det knyttet stor usikkerhet til om Kattem ville greie å stille robuste nok for Toppserien, men en fantastisk innsats fra mange flotte folk sørget for at også 2011- og 2012-sesongen ble år laget kunne være stolte av.
2.     Trondheims-Ørn har sine ambisjoner, og toppfotball må nettopp handle om det. Dersom de ikke hadde prøvd å få tak i de beste spillerne fra Kattem ville de fremstått som uambisiøse. Prosessen rundt et mulig samarbeid var aldri mer enn nettopp en prosess. Først i 12. time, med ryggen mot veggen, var Kattem klare for å innta en posisjon som byens nr.2. Hadde det vært nok spillere til dette, hadde det ikke vært noe problem, men det var aldri 20 spillere til overs. Kattem hadde 8-9 spillere igjen i A-stallen, og fremstod ikke som attraktive verken for Byåsens utøvere eller andre. Drømmen om en ny kvinneklubb døde da Ørn fikk overtaket, for den drømmen var dessverre for Kattem mye sterkere hos de blå enn hos de gule.
3.   At 2.div. er en for dårlig kvalitativ arena til å utvikle spillere er jeg bare delvis enig. Kristine Nøstmo, Tina Fremo og Guro Reiten er tre av mange beviser på det. Så sent som i fjor debuterte Elen Melhus på Trondheims-Ørn kort tid etter at hun ble hentet fra Grong (!). Selvsagt er det optimalt med et lag i 1.divisjon, men 1.divisjons-spill er bare et verktøy i spillerutviklingen, hvor treningshverdag fortsatt er hovedpoenget.

Til slutt må jeg bare få lov til å kommentere tørt at Kjetil er hjertelig velkommen til å ta turen til Dalgård dersom han lurer på om Byåsens sosiale profil overgår de sportslige ambisjonene. Vi kan jo låse han inne på samme rom som Martha Helvig en liten halvtime……….

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar